Tjena partypeople, mailet nettopp med damen i avisen og vi kom frem til at jeg bare skulle publisere det som egentlig skulle i avisen her da det begynner å bli en stund siden jeg kom hjem. Del én kan leses her.
Jeg kan ikke tro at jeg snart skal hjem! Dager og hendelser har gått i ett, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne bli her en stund til. Jentene sang en farvelsang for meg og de britiake og før jeg visste ordet av det stortutet jeg, jeg er ikke typen til å bli rørt over slike ting men jeg har fått en helt ny familie her og det er uvirkelig for meg å forlate de. Alle gjør sitt ypperste for at jeg skal ha det bra, og de er veldig påpasselige med at jeg får i meg nok mat og frukt. Det har blitt foreslått at jeg skulle lage mat som er typisk norsk til dem, men jeg slo fra meg tanken på smalahovet og har lovet å lage smoothies istedenfor. Dadisa har lært meg å drikke kokt vann til alle måltidene, da dette tilsynelatende skal rense kroppen og holde den ren, og jeg må innrømme at jeg ikke har sett snurten til uren hud siden jeg ankom.
Personalet her har også blitt til en familie, og de har hvert sitt vis å underholde meg på samtidig som de skjemmer meg vanvittig bort. Den siste måneden har en ung gutt ryddet rommet mitt, og han bruker nærmere tre timer hver gang. Ikke bare vasker han, rer opp sengen og fjerner hoppende edderkopper fra badet mitt, men han setter skoene mine opp etter veggen (sortert etter farge), rangerer det lille jeg har med av sminke etter størrelse rundt vasken og bretter hvert eneste klesplagg og legger det tilgjengelig. Han har til og med sortert alt av ledninger og kabler, samt dvder, slik at jeg skal finne frem til alt. Ryktet skal ha det til at han har en liten crush på meg, men det er umlig å si nei når han stolt kommer og skal vise meg hvor flink han har vært for så å vise hvilke av klærne mine han synes er finest.
Mens de britiske skredderne fremdeles var her fikk vi tilgang til kjøkkenet for å lage kylling og pommes frites, og da hotellmanageren kom for å inspisere Terrys kylling, Marge sine pommes frites og mine tomater ble han så lite imponert over min rett at han fastslo at jeg ville utgjøre en dårlig svigerdatter.
Siden sist har jeg vært et par turer i Jodhpur, og shopping i India tar shopping til et helt nytt nivå. Radika tok meg med til National Handloom, et senter som har alt fra isbiter til tekopper og bilderammer, og for en nykommer så alt ut til å bære et preg av kaos, men etter tre (!) timer der inne klarte jeg faktisk å kjøpe en vannflaske og en is på egenhånd. Jeg har også fått oppleve et ordentlig kjøpesenter, og det føltes unaturlig å tre inn i en verden lik den hjemme med McDonald's, reklame, store kjedebutikker og aircondition. Kjøpesenteret hadde en sikkerhetskontroll verre enn på flyplassen og på toppen av bygningen lå flere kinosaler hvor man måtte gjennom to nye sikkekrhetskontroller for å få komme inn. Vi hadde med Dadisa/bestemor og det finnes ikke ord for å beskrive hvor spent hun var for å dra på kino; hele veien inn snakket hun i ett sett om filmen vi skulle se og før vi gikk inn ringte hun datteren sin for å fortelle hva hun skulle. Det føltes godt å glede henne på den måten, og selv om hun sov mesteparten av tiden under den tre timer lange filmen (som for øvrig var på indisk) virket hun ordentlig fornøyd på hjemveien. Utflukter til nabobyer betyr også at man må spise i offentligheten, og er man hvit i India er det ikke bare bare. Radika har fortalt hvor det er trygt å spise og hvilken mat man kan spise som turist, men ingen advarte meg om måten de lokale bokstavelig talt stirrer på deg mens du diskret prøver å spise den ubehandlete osten på den altfor sterke pizzaen din. Jeg har aldri følt meg så observert før, og jeg overdriver ikke når jeg sier at hvert eneste hode i restauranten var vendt mot meg og maten min i en hel time; han som satt ved siden av meg satt faktisk mer på min stol enn på sin egen.
Jeg har introdusert noen vestlige tradisjoner til jentene på senteret og forrige uke var vi på piknik. Å kjøre noen kilometer i en safaribuss full av syngende jenter var en behagelig opplevelse, og det var ordentlig morsomt å se reaksjonen deres når de så duken på bakken og all maten; ingen ante hva de skulle gjøre med det og jeg måtte omtrent tvinge de til å sette seg. Et par av jentene ble veldig dårlige på grunn av bussturen, og det var først da det gikk opp for meg hvor sjeldent de faktisk reiser bort fra landsbyen sin. Første gang jeg tok frem ipoden min stirret alle på meg igjen, og sakte men sikkert lot jeg de få høre. Den første som fikk prøve klarte ikke slutte å le når jeg ga henne ørepluggen, og hun fortsatte å le helt til sangen var ferdig, mens barna nå spør meg hver dag om å få låne litt engelsk musikk.
Når det gjelder skolen har jeg gitt den noen sjanser til, men jeg trives bedre på senteret til tross for at jeg kan lære bort engelsk mye mer enn jeg kan sy og klippe til gardiner. Sist jeg var på skolen ble jeg værende en hel skoledag og gjorde forsøk på å være engelsklærer i førtifem minutter i hver klasse, men når de ikke forstår annet enn et ord her og der vet jeg ikke helt hvor jeg skal gripe tak. I de yngre klassene introduserte jeg "hode, skulder, kne og tå" med bevegelser, mens de eldre fikk snakke og lese med meg, men det er virkelig trist å se hvor lite de kan. De leser ganske bra, men ingen har lært de hvordan man uttaler ord med stumme bokstaver, og dessverre hjelper det ikke at de kan lese når ingen aner hva teksten handler om når den er ferdig lest. Tolvåringene forsto ingen verdens ting når jeg la en bok på stolen og spurte hvor boken var, og man kan bare glemme å snakke i hele setninger hvis man vil forklare noe. Jeg gjennomgikk en runde hvor de fortalte hvor mange søsken de hadde, og når det kom til min tur og jeg tilsto at jeg bare hadde en søster brøt hele gjengen ut i forferdelse, "no brother? NO BROTHER?" spurte de i munnen på hverandre, det blir nemlig sett på som nederlag for familien hvis ikke det blir født en gutt. Straff av elever forekommer fremdeles når jeg er der, men jeg har inntrykk av at lærerne prøver å skjule det for meg - det er likevel vanskelig å ignorere smellet som oppstår i det en menneskehånd treffer et barns ansikt.
Et par uker tilbake var det en indisk tourguide her, og etter å ha avslått tilbudet om en Indian-style date hadde vi en lang diskusjon angående straff i skolen. Han forklarte at ettersom få barn i landsbyene kommer frivillig til skolen har de indiske myndighetene innført et varmt måltid om dagen på alle offentlige skoler og dette får barna til å komme fordi de er sultne. Barna straffes for å ha gjort noe feil, men slik vi fra den Vestre verden vil tro gjør ikke straffen at barna slutter å dukke opp. Istedenfor forårsaker straffen at barna jobber hardere for å unngå å bli slått, slik at de kan komme på skolen og få mat. Han sa også at nesten hver eneste høyt utdannede i India kom fra en landsby, da de, i motsatt av byfolket, er vandt til knallhard disiplin og inneforstått med at gode resultater ikke kommer vandrende på egenhånd.
Jentene på senteret og jeg har blitt til en stor søskenflokk og de kommer konstant med smågaver til meg, enten det er mat, armbånd for å vise at vi er venner eller sin egen sønn, samtidig som de inviterer meg til "my house, my house?". Fordi jeg bor i samme landsby som de har jeg bevisst valgt å følge kleskoden her, hvilket vil si at jeg dekker til både skuldre og lår hver eneste dag, og hvis jentene synes jeg har for bart bryst går de frem til meg og knepper igjen genseren min, eller dekker meg med skjerfet sitt. Før de britiske skredderne dro var vi på en liten husrunde, og etter nærmere ti kopper med chai-te, kosing med babygeiter og kattunger, og uttallige stykker med kake som smaker rent sukker endte jeg opp hos Santosh, en av de mest interessante jentene på senteret. Uheldigvis for meg hadde jeg på meg kjole, og det sier seg selv at å dra til et hus hvor ungene har rykte på seg for å være landsbyens mest rampete i kjole ikke er verdens største sjakktrekk. Jeg hadde omlag åtte barn i alderen fem til seksten år rundt meg og de kledde bokstavelig talt av meg. Halvparten lå på gulvet for å se opp under kjolen min, mens resten brukte all sin energi på å kneppe den opp. Før jeg visste ordet av det sto jeg i bare trusen mens hele familien beskuet meg og ikke minst tok bilder av meg med mobilen, og jeg innså at det er i slike situasjoner man ikke har annet enn selvironien å stole på; en morsommere opplevelse skal man lete lenge etter.
Det finnes en liten jente, Hokimi, i landsbyen som har Down's Syndrome og jeg har sett de andre barna slå og sparke henne, og dette virker helt naturlig for alle sammen. De ekskluderer henne fra alt av lek, og på vei hjem fra jobb idag sto noen gutter å kastet sten på henne. En dag kom hun inn i hagen på fortet og lekte med ballen sin mens jeg holdt på med dataen min og før jeg visste ordet av det klatret hun på fanget mitt og ville trykke på alle tastene. Jeg lot henne leke med både telefon og data, og jeg har aldri sett et lykkeligere barn før; hun kysset både meg og de teknologiske duppedittene før hun tok hånden min og holdt den helt til hun måtte hjem.
Santosh er den eneste av jentene på senteret som uttrykker kjærlighet for mannen sin til tross for at det var en arrangert ekteskap, og dette står i sterk kontrast til en tjuefire år gammel jente ved navn Manju som jeg har inntrykk av at helst ikke vil gifte seg. Hun snakker engelsk tålelig bra og er den typen menneske som virkelig kunne gjort en karriere for seg, likevel er det arrangert bryllup for henne den tjuende november. Moren hennes har invitert meg, men hver gang jeg spør Manju om hun ser frem til bryllupet sitt unnviker hun samtaleemnet og sier at hun vil være "independent". Radika sier at Manju har klart å unngå bryllupet en god stund, da det er normalt å gifte seg allerede som barn, og at nå som bryllupet nærmer seg er hun ødelagt av tanken på å flytte til mannens landsby og ta ansvar for hele hans familie.
Pradyuman's søster har ansvaret for å rekruttere kvinner til et seks måneders prosjekt for å lære dem å håndtere solcellepanel i landsbyen, og sist hun var på besøk brukte hun nesten en uke på å gå fra hus til hus for å overtale kvinnene - uten hell. Alle er så fastgrodd til familien sin, og hvis kvinnene selv bestemmer seg for at de vil delta setter enten svigermor eller mannen foten ned for da er det trossalt ingen som kan lage mat, hente vann og vaske hjemme lenger. Ingen tenker på hvilket supplement den muligheten vil gjøre til familiens økonomi. En av disse kvinnene tok meg med til en brønn hvor de henter vann og det første som møtte meg var tre gutter som slet med å få et melkespann fylt med vann med seg på sykkelen. Etter litt kom en gjeng små jenter som hver fylte to store keramikkpotter med vann og dermed løftet begge to lett på sitt eget hode for så å flytte hjem igjen, og først da slo det meg hvor avhengige dette samfunnet er av kvinnene. Uten kvinnene ville ikke det indiske samfunnet fungert.
Nå har mamma og den norske bidragsgiveren ankommet og jeg har vært på fortet i Jodhpur og i palasset til prinsen av Jodhpur for å spise lunch. For første gang på seks uker har jeg spist kjøtt, hvilket føltes litt unaturlig etter å kun ha spist grønnsaker, men det var godt å bli skjemt bort med hvitvin og fine klær. Jeg kom også med forslag om å innføre dataopplæring i landsbyen da dette kan fremme engelskopplæringen og den norske bidragsgiveren var helt enig og planen er at the computerized learning centre skal stå klart i November.
Mange tok seg friheten til å le av meg når jeg sa at jeg hadde tenkt til å bruke min tid og mine penger på noe alle andre kan gjøre, og til tross for irritasjonen dette skapte hos meg, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har vært under den tankegangen selv. Likevel er jeg av typen som gjør det jeg bestemmer meg for, og så snart India var på tankekartet fantes det egentlig ingen tvil. Jeg er ung, jeg har friår og jeg har behov for å gjøre noe nytt og skummelt. Jeg kunne muligens reist jorden rundt, slik andre ungdommer på min alder gjør, men da tror jeg ikke at jeg hadde fått muligheten til å omgås lokalbefolkningen på den måten jeg nå har gjort, og jeg hadde heller ikke fått samme muligheten til å jobbe med meg selv. Her er jeg nødt til å være meg, jeg er nødt til å stå på mitt og jeg er nødt til å snakke et annet språk. Jeg har såvidt tilgang til internett, ser ikke på tv og har ingen telefon som fungerer, hvilket tvinger meg til å ta et oppgjør med meg selv og mine tanker. Jeg vasker klærne mine i en bøtte og opplever strømbrudd fem til ti ganger om dagen. En helt ny familie og et helt nytt nettverk er skapt i hjertet mitt, og dette er en opplevelse jeg kommer til å bære med meg resten av mitt liv.
og her er jeg
Så da sier det seg selv at han dyttet meg langt ut av komfortsonen og fikk meg til å sette nye personlige rekorder på nesten alle øvelsene for ryggen og en del for de stakkars bicepsene mine. Vi brant også nesten nihundre kalorier på bare styrketrening, tør påstå at jeg aldri har jobbet så hardt.
